iam Sebastian

Velkommen til min side og praksis I am Sebastian.

Mitt fulle navn er Thore Sebastian Nielsen

For at du/dere skal kunne bli litt bedre kjent med meg og vite hvem jeg er, har jeg valgt å dele litt om meg selv og min barndom. 

Jeg er lykkelig gift med min livspartner og bestevenn Monica. vi har fire herlige jenter (1 til 15 år), som gir livet og hverdagen mye glede, men også utfordringer. Men vi har det mange ikke har, vi er en familie med stor F, vi er der for hverandre, vi er ett team.

En ting vi alle i familien har felles, vi liker hverandre, og vi liker å hjelpe andre. Selv jobber også mye med organisasjonen Make A Choice ( http://makeachoice.no ), som er å veilede barn og ungdom, motarbeide mobbing mm. 
Som en vis man sa en gang, “skal vi endre verden, må vi starte med barna ” (men først seg selv). Det ligger mye sant i det. Det er i tidlig alder vi legger de viktigste grunnstenene, det er her vi blir formet og her vi får våre første verdier.

Min barndom fortalt som en kort historie.

iam_sebastianVi bodde fint til, i ett stort hus, med utsikt over Tønsbergfjorden Mine foreldre var gift fram til jeg var 14 år. De første leveårene av mitt liv 0 – 5 var det mest Mamma jeg var med, da Pappa var på sjøen nært og fjernt. Han kom alltid hjem med mye gaver fra det store utland, noe jeg alltid gledet meg til. De korte periodene han var hjemme hadde stort preg av å reise rundt på besøk og festing, dette var noe jeg var skjermet fra, da jeg oftest sov hos min Farmor og tilbragte tid med henne, hun bodde to hus fra oss. Farmor hadde med meg rundt over alt, jeg var den sønnen hun ikke hadde (hun hadde også jobbet på sjøen, og gikk glipp av mye av pappa sin barndom). Farmor og jeg var på ferier annen hver mnd i «børte» som vi kalte det, ett lite tettsted på fjellet i telemark, her bodde hennes kjæreste. Vi var på fjellturer på Sætra, vi fisket og hadde fantastiske dager i Norges gyllende natur.

Mormor og Bestefar eller «Mumma og Bestar» som jeg kalte dem, drev Knattholmen leirsted i sammen i mange år, her tilbragte jeg hver sommer sammen med dem frem til jeg var 6 år og skolen startet. Dette var en idyll for meg, og her fikk jeg så mange gode erfaringer, og traff så mye herlige mennesker.

Så mine første leveår, fikk jeg mer kjærlighet, erfaringer, trygghet en hva ett barn kan ønske seg.

Året jeg fylte 6 år var ett vendepunkt for den trygge atmosfæren jeg var vant til, Norge sin sjøflåte var ikke lenger den var, og min pappa mistet jobben. Han ble nå satt på noe de kaller trygd for nervene, her startet også hans karrière som alkoholmissbruker.

Skolen og fotballen fikk nå sitt inntog i mitt liv, og fotballen spesielt, jeg var flink i begge deler, og hadde mange venner, jeg var ett veldig aktivt barn, med smaken for livet. Ny bror fikk jeg også, Emil het han. Jeg gledet meg til han ble stor nok til å kunne spille fotball. Eneste som var, jeg var bare litt annerledes, jeg hadde bekymringer, tanker andre barn ikke hadde, eller hadde de det, jeg snakket aldri om det, så det var vanskelig å forstå. Frøken på skolen spurte alltid om hvordan jeg hadde sovet og hvordan det hadde vært hjemme, det gjorde hun ikke med de andre i klassen, så noe var det jo.children-788782

Det var nok ikke så synlig disse hemmelighetene jeg bar på, jeg var blant de flinkeste elevene på skolen og jeg fikk skryt for å være den beste på fotballbanen, så dette mestret jeg. Når jeg var 9 – 11 år forstod jeg det, pappa var alkoholiker og ting hjemme skalerte over til mye voldsomheter. Jeg ble 12 år, og Farmor fikk dødsdommen sin, hun hadde uhelbredelig kreft, mitt liv gikk i revy, hvordan skulle jeg klare meg uten henne. Pappa fikk sine svar i «gløggen» og mistet hode, mamma og jeg gikk inn i noe som lignet depresjonen fra 1920 årene, ting ble trangt og vondt.

Farmor døde etter 6 mnd, og det var akkurat som livet byttet virkelighet, ting stod stille og man var fanget i pappa sin vrede og forbannelse på livet.

Da jeg var 14, hadde mamma fått nok, hun fikk hjelp utenifra, vi flyttet og de skilte lag.

Mamma, bror og meg i en helt ny leilighet, rett ved Breidablikk ungdomsskole. Første året ble veldig tungt, min Bestefar døde bare noen mnd etter vi hadde flyttet for oss selv, de var akkurat som om han hadde gjort sitt livs plikt og ført oss trygt i havn.   Dette ble starten på en ny tid, det tok litt tid før alt kom på plass, og livet smilte til oss igjen.

Mamma traff en ny mann (en gammel venn fra ungdomstiden, som jeg også kjente til). Mamma ble gravid på nytt og jeg fikk en ny bror i en alder av 17 år, Leif Harald (Etter bestefar og hans pappa).

Mamma sin nye mann ble min pappa, og var en god rollefigur for meg. Jeg fullførte videregående skole med 4. beste karakterer i Norge og flyttet med det til Oslo for videre skolegang.

Min oppvekst har hvert betont av to verdener, og jeg har fått erfaringer med hvordan det er å være redd, utrygg og det å bli behandlet dårlig, samtidig som jeg alltid har hatt evig kjærlighet og en mountain-lake-1030924trygg havn hos min mamma og øvrig familie. Det var litt andre tider den gang, og slikt ble nok ikke tatt tak i på samme måte som i dag, da mamma var i kontakt med det offentlige flere ganger, uten særlig hell.
Jeg har blitt en sterk person, som er godt reflektert på alle aspekt livet har å by på, av gode og dårlige opplevelser. Jeg vet hva det er å stå alene, men også styrken av det å være sammen. Jeg ønsker på ingen måte at ting skulle ha vært annerledes, da det har gjort meg til den jeg er i dag, på godt og vond. Vi skal alle gjennom livet for å lære ulike aspekt, og det gir meg muligheten til å se og forstå barn der de er. Klart man kunne vært foruten visse hendelser, men slik er det nå ikke, så jeg har valgt å ta det som erfaringer, erfaringer som har formet meg til den jeg er i dag.

Har du ett godt tema, eller en god historie, så kontakt meg gjerne.